Kan en basenji omplasseres?

Ja det kan den absolutt, men her som med andre hunder må man ta hensyn til hundens bakgrunn og dens lynne og adferd.

Av Rakel Fadnes

I vår familie har vi hatt 3 omplasseringshunder og erfaringen er udelt positiv, men det vil ikke si at det ikke har bydd på utfordringer. Vi er en familie på 4 og vårt første kjennskap til basenji fikk vi da vi hadde bestemt oss for rasen og fikk vår første svart/hvit basenjigutt, Snoopy i 1996. Vårt valg av rase var basert på størrelse, pels, lite lukt og at den var allergivennlig.

Tiden med Snoopy var spennende for oss alle og det ble mange turer og mye kos. Vi hadde god kontakt med vår oppdretter, der Snoopy kom ifra. En dag fikk vi en telefon om vi kunne ta hånd om en liten basenjitispe som skulle omplasseres. Vi skulle ha henne i noen dager til de fant et nytt hjem til henne. Da Yatzy kom lot vi hundene hilse på hverandre på en fotballbane i nærområdet. De fikk snuse på, leke og gjøre seg kjent med hverandre. Da vi kom hjem var hun usikker, redd for hender, krøp når vi kom med en avis og holdt seg litt på avstand. Vi skjønte at hun ikke hadde hatt det bra der hun hadde vært og at hun nok hadde blitt mishandlet, noe hennes oppførsel viste.

Hun ble fort sjefen av de to hundene, når de var innomhus, men ute var Snoopy sjef og passet godt på henne. Hun knyttet seg fort til vår yngste datter og min mann. Kom det fremmende på besøk knurret hun, men så lenge hun fikk være i fred gikk det greit. Da det hadde gått en uke og vi visste at hun skulle videre hadde vi ikke hjerte til å sende henne fra oss. Enda et nytt hjem, usikkerhet, nye mennesker. Nei, det ville ikke være bra for henne.

Vi ringte oppdretter og fortalte om våre observasjoner og opplevelser med henne. At vi mente at hun ikke ville ha godt av å komme til enda et nytt hjem og ba om å få beholde henne. Det var i orden og noe vi aldri angret på. Hun fant sin plass i flokken og ble veldig avhengig av oss. Dessverre ble hun syk og døde av kreft da hun var 6 år gammel. Vi kommer aldri til å glemme den dagen hun ble så syk at hun ikke klarte å gå. Før vi reiste til dyrlegen tok hun og Snoopy et rørende farvel. Han slikket den bestemte lille damen og hun bare tok imot. Jeg tror de begge visste at dette var den siste gangen de så hverandre.

Det ble tomt etter Yatzy, og jeg så hvilken glede Snoopy hadde hatt av at de var to. Snoopy viste ikke noe savn med det samme men etterhvert spiste han mindre og virket trist. Jeg ønsket meg da en hund til og det fikk jeg. I februar 2005 var vi og hentet Max, en rød/hvit Basenji gutt fra Kristiansand. Han bare satt der i gangen og ventet på meg og jeg var ikke i tvil om at det var han jeg skulle ha. Vi kom hjem med Max på 8 uker og han fikk hilse på Snoopy ute. Den lille tassen hylte og ble kjemperedd da han så Snoopy for første gang.

Det tok ikke lang tid inne før Snoopy danset og logret og lekte med den lille valpen. Fra den dagen var de bestevenner og uatskillelige. Litt tidligere på året hadde vi vært på utstilling på Kongsberg. Der hilste vi på en artig liten svart/hvit basenjigutt på tre måneder med navnet Zorro. Jeg husker så godt at jeg hadde han på fanget og hvisket han i øret. Du skulle vært hos meg du, vet du. Troll i ord, tre måneder senere fikk vi en forespørsel om å overta Zorro, da han ikke skulle brukes på utstilling og trengte et nytt hjem. Vi var stolte og glade over å få denne forespørselen og at oppdretter hadde tillit til oss. Hun visste at hunden ville bli godt tatt vare på og ville få et aktivt friluftsliv. Zorro kom - og igjen var Snoopy ikke overbegeistret, men greit nok. Det ble Max og Zorro som hang sammen, mens Snoopy holdt seg på avstand. Dagene gikk og de vente seg til hverandre og hverdagen.

Den neste lille Basenji jenta vi skulle bli kjent med var lille Bindy. Hun skulle omplasseres da oppdretter som hadde henne ikke kunne ha alle valpene i kullet, noe som er forståelig. Vår eldste datter skulle ha henne i Oslo. Planen var å ha henne med på jobb og ellers hvor hun kunne ha henne med seg. Det viste seg at Bindy var livredd for å være alene. Hun hylte som besatt, og de som kjenner Basenji vet at nei, den bjeffer ikke, men den gir visst lyd fra seg. Enten hun var på jobb eller hjemme, hylte hun. Om natten måtte hun ligge med hånden i buret. Det gikk heller ikke an å ha henne i sengen da hun kunne finne på å tisse uten forvarsel. Dette ble etterhvert så slitsomt og uholdbart at vi så ingen annen mulighet enn å ta henne med hjem til oss. Dette var veldig leit og vondt for vår datter, men vi prøvde alle å tenke på hundens beste. Bindy kom hjem til oss, og der var både Snoopy, Max og Zorro. Snoopy var da 15 år og ikke like interessert i enda en ny valp på relativt kort tid.

Nå var de fire i flokken og to var valper. Bindy var skeptisk og hylte så fort de andre nærmet seg. Ute gikk det bedre og vi var ute på langtur hver eneste dag. Etterhvert roet hun seg og fant sin plass og ble tryggere. Noe gnisninger ble det spesielt mellom den eldste og den yngste hunden. Bindy knyttet seg veldig til meg og ville sitte på fanget så snart anledningen bød seg. Nærmet noen seg knurret hun og nærmest glefset. Dette trente vi mye på, men det var ikke lett å få henne til å forstå at andre ville henne bare vel og ikke ta ifra henne matmor.

Jeg skjønte etterhvert at Bindy ble for krevende for alle. Vår yngste datter prøvde å ta Bindy med til sin tispe som het Nikita, men hun fløy rett på henne uten noe forvarsel. Det ble vanskelig for de tre andre hundene i flokken og jeg følte at tiden strakk ikke til. De hadde alle sine behov og rett til kos. Bindy trengte absolutt et hjem hvor det kun var henne eller en hund til. Avgjørelsen var tung, men hvis jeg la bort følelsen visste jeg at hun ville få det bedre hos noen som hadde tid til kun henne.

Bindy skulle ikke komme til hvem som helst. Jeg mente at det burde være noen som kjente rasen på godt og vondt. Hadde tid til henne og var villig til å være tålmodig og gi henne den tiden hun trengte. Jeg la henne ut på Finn.no på kvelden, og ba en stille bønn om at noen helt spesielle måtte se annonsen.

Neste morgen fikk jeg en telefon fra Ellen. Hun hadde en Basenji tispe fra før. Hadde mistet dens beste venn en Dobermann for bare noen måneder siden. Hunden sørget og hun mente at Bindy ville passe fint inn sammen med hennes hund. Vi avtalte at de skulle komme og hilse på Bindy en av de nærmeste dagene. Det gjorde de, et flott par med god kunnskap om hund og om basenji. Bindy hilste på og virket veldig interessert selv om hun passet godt på hvor jeg var. Jeg var åpen på de utfordringene det hadde vært med henne og da ettermiddagen kom og de hadde vært sammen en del timer ville de ha henne med hjem. Hun ble villig plassert i buret i bilen og hadde med seg teppet sitt og en kosebamse.

Matmor stod igjen og vinket, mens tårene trillet da bilen forsvant med lille Bindy. Hjerte mitt blødde for lille Bindy, men jeg visste at hun fikk det godt og at det var det beste for henne. Bindy har fått det kjempebra hos Ellen og familien og har blitt en stor jente.

Snoopy var nå blitt over 15 år og hadde fått en leversykdom. Denne hadde vi klart å holde i sjakk ved et spesielt for. Han var klar for tur så snart far i huset plystret og tok på seg jakken for tur. En april natt ble han så dårlig at vi måtte ringe dyrlege og si ifra at vi kom. Vi var alle rundt ham da han sovnet inn. En stor takk til vår eldste basenji, Snoopy for alt han har lært de som kom etter han i flokken, for en god følgesvenn og flott hund.

Min mening er at alle hunder har rett til en ny sjanse før de eventuelt avlives, som er absolutt siste utvei. Det er mange årsaker til at dyr må omplasseres. Det er viktig at en tenker på hundens beste og hvilket ansvar og viktig oppgave som det er å ta over en omplasseringshund. Det kan være veldig krevende ettersom hva slags opplevelser/bakgrunn den har. Enhver hund har sin personlighet og bør få respekt for det den er, og få den kjærligheten den trenger.