Bri og Sander på Lure Coursing

En vindfull søndag i Januar var jeg og Bri med på lure coursing trening i Rakkestad sammen med en haug mynder i alle størrelser og en håndfull podenco/podengoer (Gruppe 10 og gruppe 5).

Dagen var fylt opp med fart og spenning, hyling og bjeffing, og energinivåer som rakk til himmelen og tilbake. Vi var eneste Basenjien på trening denne dagen, og første basenjien i det hele tatt til å være med på en trening siden de kunne huske. Siden dette var en dag jeg aldri kommer til å glemme, og noe jeg virkelig kunne tenkt meg å fortsette med, så tenkte jeg at jeg kunne dele min opplevelse med dere.

Vi kom opp til bruket, hvor det allerede var lagt opp en bane på det ene jordet. En strimlet plastpose på snor, tredd gjennom spoler på bakken langs jordet, med noen mer og mindre krappe svinger, trukket av en vinsj. Ca 400-500m var nok treningsbanen lagt opp til. Tenkte for meg selv, kommer hunden min virkelig til å løpe etter den plastposen? Hun som har hoppet en meter i luften når en har kommet blåsene mot henne i vinden på tur. Men gjett om jeg kom til å bli overrasket en liten stund senere.

Av 34 startende hunder, noen for trening og andre for lisensløp, var vi nummer 15 ut. To løp før vi skulle ut, ble vi ropt opp til å starte å varme opp. Da var det ut på et jorde ved siden av hvor vi kunne traske rundt og holde oss i bevegelse. Hadde også blitt instruert om å skritte av med en gang hunden var ferdig løpt for å forebygge strekk, skader, og stive muskler. Da det endelig var vår tur ble vi fulgt ned til starten av banen. Vi ble plassert litt ovenfor “luren” med snuten rettet mot den, slik at den kom til å passere hunden for å virkelig fremme jaktinstinktene for å få en ordentlig start. Dette var nok fordi det var vår første gang, da de andre hundene ble plassert bak “luren”.

Halsbånd var av, og jeg holdt godt i Bri. “Luren” startet å bevege seg langs bakken, Bri bykset til i armene mine, jeg kjente et slag i ryggen; mitt tegn til å slippe hunder og det gjorde jeg. Hun pilet av sted etter den. Og for en fart hun hadde. I hennes hode var det ingen tvil om at det var den hun skulle løpe etter. Ørene rettet fremover, fullt fokus på hva hun skulle jakte. Så strakte hun seg bare utover å løp etter alt hun klarte. Jeg ble stående igjen helt målløs over hvor målrettet hun var i sin jakt. Fulgte med på hvordan hun fulgte “luren” intenst gjennom alle strekning, svinger, og bakker. Helt besatt over hennes iver, og hvordan hun bare lot instinktene sine ta over.

Selv om jeg har hatt hund hele livet, har jeg aldri opplevd å se en av mine hunder så i sitt rette element. Har aldri vært så stolt over en så enkel ting som det å løpe. Gleden man får av en hund sin glede, den er helt spesiell. Den dag i dag er lure coursing på konkurransenivå i Norge bare for mynde-rasene (gruppe 10), samt faraohund, etnahund, og podenco/podengo-rasene (gruppe 5). I andre land, da også Sverige og Danmark, så er Basenjien også en del av disse. Hvorfor rasen vår ikke er godkjent i Norge vet jeg ikke. Om det er mangel på interesse/oppmøtet så har jeg et stort ønske om at vi snur den trenden. Etter hva jeg opplevde på det gjørmete jordet den dagen, så er dette noe jeg virkelig kunne tenkt meg å holde på med videre. Funksjonalitet og skjønnhet, forenet i en form for sport hvor hunden kan følge sine instinkter. Hva mer kan en kreve av en sport? Dette er jo ideelt for hundene våres.

Det var ingen tvil om at Bri hadde tidenes dag. Jakten i henne var stimulert, kroppen hadde endelig fått strekt seg ordentlig ut. Etter at løpet var endt, og “luren” lå “død”, ristet hun godt i den før hun satte avgårde igjen. Hun var så fornøyd med egeninnsats og frihetsfølelsen at hun tok seg en seiersrunde rundt banen alene. Bare etter det kom hun på min svake
innkalling.

Folkene som engasjerer seg i denne sporten er hyggelige, heier på hverandre, og alle er betatt av hurtighet, smidighet og hundenes iver. Vi fikk masse skryt etter endt løp og flere lurte på når vi skulle ta lisens. Personlig har jeg fått litt blod på tann, og jeg kan også si at det har uten tvil Bri også fått. Eller kanskje mer plastpose i hennes tilfelle. Håper jeg kan møte på flere løpeglade basenjier på treninger fremover. For vi kommer definitivt til å fortsette med dette.