Barn og basenji

Jeg innrømmer det glatt. Vi fikk oss hund på grunn av ungene

Av Aina Johnsen Rønning

Min barndom var mye preget av hundelengsel. Nabohundene ble ofte hentet med ut på tur, både korte turer og speiderturer. Natt og dag drømte jeg om å ha egen hund. Den skulle selvsagt være snill, lydig og kjælen. Det ble en rotte. Rotta Constanse, som ble med meg over alt og var snill som dagen var lang. Litt kjælen, men ikke så lydig at det gjorde noe. Tingene mine fra tenårene har fremdeles bitemerker på seg.

Hundelengselen gikk over med tiden. Skole og kjærester, senere unger, hus og hjem ble viktigst. Men minnet om lengselen forsvant aldri, og da ungene begynte å mase om hund, forstod jeg dem godt. Alle gode foreldre vil jo gi ungene det de selv aldri fikk som barn, og da ungene ble store nok til å ta ansvar, kom det en valp inn i huset.

En basenjivalp. Hvorfor i alle dager en basenjivalp? Alle hundebøker og nettsider advarte mot «vanskelige» hunder som førstehund. Basenji er jo regnet som en av den vanskeligste, men søsteren min hadde flere basenjier, og vi likte rasen. Dessuten visste vi at dette var en rase allergifamilien vår tålte. Nok en tilfeldighet ga oss akkurat den hunden vi fikk. Via Finn kom jeg tilfeldigvis til en helt super oppdretter, som var villig til å hjelpe oss med alle nybegynnerspørsmålene, og som samlet basenjifamilien til jevnlige treff. Dette gjorde overgangen mye enklere. Vi ba om å få den roligste hannhunden i flokken, og det fikk vi antakelig også. Ungene var forelsket fra første øyeblikk. Vi var på besøk hos oppdretteren og lot valpene bite oss i hender og føtter. Det var en veldig uvant og veldig spennende opplevelse, både å besøke valpene, og å få valpen hjem. Jeg tror ungene kommer til å

huske de opplevelsene i hele sitt liv. Som akademikere flest hadde vi lest bøker opp og ned i mente om hvordan det skulle være å få hund. Råd hadde vi hørt på i massevis. Ett av rådene var at vi skulle sove med valpen i starten. Ungene og jeg tok det på alvor og sov på skift med valpen ved siden av oss (nede på kjøkkenet, for da levde vi fremdeles i den villfarelsen at hunden ikke skulle opp i senga vår).

Ungene gikk små turer, passet på at valpen tisset minst mulig inne, og koste så mye som mulig med valpen. Valpeperioden gikk overraskende fort, - og i ettertid overraskende greit. Ungene vokste med oppgaven. De kranglet mindre seg i mellom, og tok ansvaret på største alvor. Særlig den minste gledet seg over å få en «lillebror» i huset. Ungene ble med på valpekurs, vi lærte klikkertrening og størstemann lærte hunden «high five» og noen dansetriks.

Basenji er en skikkelig flokkhund. Det sies at stammer i Afrika ga hver nyfødte en basenjivalp som skulle beskytte ham mot rotter i leiren. Sånn sett er basenjiene en perfekt familiehund, og det er lurt å få dem som valp, for da lærer den seg familiens uvaner. Vår ble veldig flink til å ligge og sove ved siden av ungene som spilte dataspill for full guffe. Basenjien er en morsom hund som gjerne leker og tuller med ungene i huset. De tåler også litt røff lek. Der de ute på tur kan være skuespillere og hvine til om noen kommer for nær dem, kan de gjerne herjes litt med i trygge omgivelser hjemme. De er fornøyd med både korte og lange turer, liker å ha oversikt i huset og slapper gjerne av så lenge de vet hvor folk befinner seg hen. Dessuten er de håndterlige – selv en 12-åring klarer å holde på en kraftig hannhund.

Unger er jo som unger flest. Når nyhetens interesse dalte, og andre ting tok over, var det pliktene som gjaldt. En tur på hver – hver dag. Det har holdt i fem år, og jeg håper det holder helt til de flytter ut. For, det er mye jobb å gå tre turer om dagen, - om man er alene med hunden. Jeg vet ikke om ungene hadde vært mer ivrig på å trene triks og ha ham med seg rundt omkring om han hadde vært av en mer lydig rase. Det kan hende. Jeg tror uansett at unger lærer utrolig mye av å ha ansvar for noen andre enn seg selv, og vokser opp med den kjærligheten som en hund kan gi. Hundehold gir en sterkere ballast i livet, og basenji er tross alt en veldig enkel rase å ha i huset. Ikke maser de så mye, ikke må man streve med vask og klipp av pels – og ikke bråker de noe særlig.